Martti Athisaari

Etter at han ble president i Finland reiste han rundt i landet, ikke bare i byene, men også på bygda for å høre hva folk var interessert i . På vår ferietur traff vi kjempen i ei bygd utenfor Vaasa. Han holdt ingen lang tale, men folk fikk komme fram å spørre han om lokale ting og fortelle om situasjonen i området. Det burde flere politikere gjøre.
Jeg fikk også noen ord med han og barna fikk autograf. Matti hadde norsk far, en tømmerhugger, som flytta til Finland på 30 tallet fra dalstrøka innafor.

I tillegg fikk alle frammøtte, flere hundre, kjøttsuppe som var kokt på bål i store bryggepanner. En stor opplevelse som vi husker godt.

Blåbær

I dag plukka vi masse blåbær i Tatersvingan. Store bær på så lang lyng at man nesten ikke trengte å bøye seg.

Etterpå var det rensing og syltetøyproduksjon. Snart er bjørnebæra moden. Det blir spennende. Vi spiste de første i dag.

Om varme

Når det blir +28 gr. gidder ikke engang endene svømme. De ligger i dvale langs vollgraven i gamlebyen.
Heldigvis har jeg luftkjøleanlegg i bilen. Jeg har nå fått god trening i bykjøring og kjøring på motorvei de siste dagene. Det går fint når man skjønner systemet med filer og massevis av rundkjøringer. GPSen er kjempeflott når man skal finne fram tilsteder. Den velger ikke alltid korteste kjørevei, men som oftest finner man fram.

Fredrikstads gode side

Til minnehøytiden i kveld kom det så mange at halve fakkeltoget måtte avlyses. Det var delt ut 10 000 fakler og mange hadde fakler med. Det var sikker 10 000 uten fakler i tillegg. Fakkeltoget startet og gikk en lengre løype enn planlagt, men da starten av toget var tilbake på rådhusplassen hadde ikke halvparten av menneskemengden begynt å gå. Ingen hadde regnet med noe slikt. Det var et gripende arrangement og jeg tenkte på at få byer kan mobilisere som Fredrikstad.
Egon Holstad skrev i Nordlys om hvorfor det ikke kom mer en halparten så mange på TIL kampene som når Fredrikstad har hjemmekamp. På dette arrangementet var det dobbelt så mange som i Tromsø. Jeg tror grunnen ligger i at befolkningen i Fredrikstad er langt mer sammesveiset enn befolkningen i Tromsø. Det vises både i sorg og i glede. En by å bli glad i.

Tomme esker

Vi har nå fått tømt de fleste eskene. Heldigvis er det meste kommet fram. Vi leter stadig etter biffknivene, men ellers har vi funnet fram det meste av det vi trenger.

Fredrikstad

Etter utallige oppfordringer skriver jeg på bloggen igjen.

Vi har hatt det ganske travelt etter at vi kom hit med å pakke ut og få ting på stell. Vi har truffet hyggelige naboer som har hjulpet oss og vi er begyndt å bli kjent.
Jeg har vært på fotballkamper og opplevd et volsomt engasjement for laget. Før den første kampen mot TIL hang det FFK vimpler på annenhver bolig. På kampen var det over 8000 som gikk slukøret hjem og tok ned flagga. På kampen mot Brann var det over 10000 og en kjempestemning jeg ikke har opplevd noe sted tidligere og da var vimplene på plass igjen.

Folk er lette og komme i kontakt med noe som tydeligvis har trukket til seg flere nordfra enn oss. Ellers oppdaget vi at det nesten ikke er svensker som jobber her og at det er en del arbeidsledighet. Fredrikstad mistet ca 3000 arbeidsplasser da verftet og Denofa Lilleborg ble lagt ned. Noe som tydeligvis merkes enda. Det har vært et sted med lavt utdanningsnivå på grunn av at folk kunne få jobb i industrien.